Fra ungdommen (i år 2003)

Livet har behandlet ham rimelig slett

For et arr eller to kan ei være lett

Når sårene verker og aldri vil gro;

betennelsen vokser - han mister sin tro

De vil ikke høre, langt mindre forstå

Hvordan dette menneskes liv vil forgå

Uten et eneste arr på sin kropp

Vil nåtidens hvitfrakker snart gi ham opp

Om det sårer med legenes inkompetanse

vil han aldri bli bedre av krass arroganse

For Galskapens ofre fikk en klar anekdote;

“Depresjonene deres er tidsriktig mote”

Han har det ikke bra hvis han gråter hver kveld

Han er ikke frisk hvis han skader seg selv

Han blir ikke kvitt sin disharmoni

Han er skolens eksempel på schizofreni

Han er som oss andre, og ikke normal

Han kan likevel ende opp suicidal

Han bor i et land tømt for menneskeverd

Han er ingen taper, han er ingen nerd

Platen din hakker på velbrukt refreng

Om alle de svakes verbale terreng

Profetien som dømmer blir gjerne reell

Når alt går i sirkel og fyller seg selv

Han erklærer omsider sin egen falitt

Svelger unna sin stolthet, og fallet er fritt

Resultatet blir blodig og taler sin sak:

Tjueandre i første stod dolken ut bak

N.Y.D.E.L.I.G!
Jeg likte flyten i teksten. Virker som han har god kontroll. Han har ikke satt inn ord bare for å sette inn noe. Det virker utrolig naturlig. Budskapet kommer tydelig frem. Dette er et dikt alle de som mobbere skule ha lest. Det er vakkert. Fikk nesten en tåre langs mitt kinn da jeg leste dette diktet. Utrolig dypt og følelsesladd. Kan ikke få sagt det mange nok ganger. Nydelig.

To nye bilder er tatt. Liker du dem?

Hverdagen i bilder

På dette bilder prøver jeg å skape følelsen jeg får når jeg går rundt alene. Jeg føler at jeg aldri kan helt se hva som er rundt meg. Jeg vet ikke om jeg møter på noen personer. Hvis jeg først møter noen som kommer ifra intet, vil jeg bare snu og gå tilbake der jeg kom ifra. Hvordan kan jeg vite at de jeg møter på ikke er farlige? Selv om bildet er ganske så lyst, så er det fremdeles en liten del i det som bringer frem redsel. Dette er en del fordi man ikke ser noe igjennom tåken. Lyset slipper inn imellom trærne, noe jeg likte veldig godt. Det er alltid noe som lyser opp dagen. Lyser opp i alle situasjoner. Det er bare ikke like lett å se bestandig. Hvordan kan jeg være sikker på at jeg ikke møter på noen? Jeg vil helst ikke bli sett. Tåken gir meg innblikket av at man kan gjemme seg. At man ikke blir like synlig. Det negative med det er det at du heller ikke kan se dem.

Dette treet deler seg i to. Jeg føler at det er slik livet er. Man får hjelp av sin mor fra dag en i sitt eget liv, eller noen som alltid har hjulpet deg fra dag en, men dette kan ikke vare evig. Når den riktige dagen kommer, så er det viktig å velge egne veier. Man trenger en stødig stamme/familie for å vokse, og bli til noe. Dette treet har i hovedsak en stamme, men deler seg etter en liten stund. Jeg ble fasinert over dette treet. Jeg tok bildet når jeg var en helg hos bestemor og bestefar i Åndalsnes. Fjellene i bakgrunnen skaper en spesiell balanse, man samtidig som bildet velter litt mot den ene siden pga. fjellene ikke er like på hver side. Det er kontrast mellom himmelen, fjellene og objektet.

På dette bildet har jeg fått fokus på øynene til denne hunden. Den vekker interesse, og nysgjerrighet. Det er bestandig flott å ha noen som støtter deg i alle tider, og som vil vite hva som skjer i livet ditt. Jeg tok dette bilde for å få det til å se ut som at hunden er intens og veldig nysgjerrig. Det er flott å ha noen som alltid er der for deg. En bestevenn som aldri svikter. Hunder som denne gjør så dagen min blir bedre. Den viser interesse for sin eier, og er bestandig glad. Det spiller ingen rolle om man har vært borte 2 timer eller 2 minutter. Den er like glad når du kommer uansett. De store mørke øynene viser sjelen dens, og at den ser deg. Å kunne slappe av med denne hunden på tur i skogen er noe hver enkel person trenger i hverdagen. Avlasting. Å kunne snakke med noen om absolutt alt føles så godt. Noen som bare er tilstede konstant. Viser glede av å være sammen med deg. Slik som denne hunden. Det er i hvert fall det jeg har prøvd å få frem.

Livet er et puslespill. Det tar lang tid å bygge det. Man vet ikke alltid hvor man skal starte eller hva som bør gjøres. Har man tålmodighet til å fullføre det? Det er viktig at man ikke gir opp. Det finnes alltid en vei. Man må bare komme i gang. På dette bildet har jeg fokus på bitene/brikkene sånn ca. midt i bildet. Jeg har gjort det slik fordi jeg liker at det er litt ut av fokus i fronten helt forrest. Det er uklart helt bakerst også. Jeg føler at bildet skaper litt bevegelse da man kan sitte å se på det flere ganger frem og tilbake på brikkene. Det er bare noen av brikkene som er klare. Akkurat som at noen deler av livet er klare, imens det er mye som ikke er fullt så klart. Men hjelper det å pusle videre? Det hjelper å få alle brikkene på plass. Man får en enorm glede inni seg.

Starten på en novelle

Jeg stod ensom igjen på den forblåste kaia. Jeg kastet skipssekken over høyre skulder og gav meg innover mot byen på jakt etter et losji for natta.

Det var kaldt, og jeg eide jo ikke retningssans. Hvor skulle jeg gå? Det var ikke et eneste hotell i nærheten. Jeg passerte over 20 spisesteder før jeg først kom frem til et lite hus midt i mellom to høyblokker. «Til leie», stod det. Jeg ringte nummeret ved siden av plakaten. En dame tok telefonen. «Hva vil du?» svarte hun men en eldre hes stemme. Man skulle tro hun hadde røyket i over seksti år. Jeg fortalte at jeg stod utenfor det lille huset om var til leie. Damen fikk en myk tone i stemmen. «nøkkelen ligger under dørmatta» fortalte hun.

Etter å ha funnet nøkkelen, låste jeg opp døren og tittet nysgjerrig inn. Det var helt mørkt. Lysbryteren var vanskelig å finne når det var så mørkt som nå. Jeg veltet borti mange møbler, og ting knuste. Etter en god stund med leting fant jeg den. Jeg skulle aldri ha skrudd lyset på. Stedet var møkkete og ekkelt. Jeg hadde aldri luktet noe så vondt før. Det var rett og slett helt ubeskrivelig. Det var ikke mulig! Hvordan kunne det være lov å leie ut noe så utrolig dårlig?

Brukbart?