Hverdagen i bilder

På dette bilder prøver jeg å skape følelsen jeg får når jeg går rundt alene. Jeg føler at jeg aldri kan helt se hva som er rundt meg. Jeg vet ikke om jeg møter på noen personer. Hvis jeg først møter noen som kommer ifra intet, vil jeg bare snu og gå tilbake der jeg kom ifra. Hvordan kan jeg vite at de jeg møter på ikke er farlige? Selv om bildet er ganske så lyst, så er det fremdeles en liten del i det som bringer frem redsel. Dette er en del fordi man ikke ser noe igjennom tåken. Lyset slipper inn imellom trærne, noe jeg likte veldig godt. Det er alltid noe som lyser opp dagen. Lyser opp i alle situasjoner. Det er bare ikke like lett å se bestandig. Hvordan kan jeg være sikker på at jeg ikke møter på noen? Jeg vil helst ikke bli sett. Tåken gir meg innblikket av at man kan gjemme seg. At man ikke blir like synlig. Det negative med det er det at du heller ikke kan se dem.

Dette treet deler seg i to. Jeg føler at det er slik livet er. Man får hjelp av sin mor fra dag en i sitt eget liv, eller noen som alltid har hjulpet deg fra dag en, men dette kan ikke vare evig. Når den riktige dagen kommer, så er det viktig å velge egne veier. Man trenger en stødig stamme/familie for å vokse, og bli til noe. Dette treet har i hovedsak en stamme, men deler seg etter en liten stund. Jeg ble fasinert over dette treet. Jeg tok bildet når jeg var en helg hos bestemor og bestefar i Åndalsnes. Fjellene i bakgrunnen skaper en spesiell balanse, man samtidig som bildet velter litt mot den ene siden pga. fjellene ikke er like på hver side. Det er kontrast mellom himmelen, fjellene og objektet.

På dette bildet har jeg fått fokus på øynene til denne hunden. Den vekker interesse, og nysgjerrighet. Det er bestandig flott å ha noen som støtter deg i alle tider, og som vil vite hva som skjer i livet ditt. Jeg tok dette bilde for å få det til å se ut som at hunden er intens og veldig nysgjerrig. Det er flott å ha noen som alltid er der for deg. En bestevenn som aldri svikter. Hunder som denne gjør så dagen min blir bedre. Den viser interesse for sin eier, og er bestandig glad. Det spiller ingen rolle om man har vært borte 2 timer eller 2 minutter. Den er like glad når du kommer uansett. De store mørke øynene viser sjelen dens, og at den ser deg. Å kunne slappe av med denne hunden på tur i skogen er noe hver enkel person trenger i hverdagen. Avlasting. Å kunne snakke med noen om absolutt alt føles så godt. Noen som bare er tilstede konstant. Viser glede av å være sammen med deg. Slik som denne hunden. Det er i hvert fall det jeg har prøvd å få frem.

Livet er et puslespill. Det tar lang tid å bygge det. Man vet ikke alltid hvor man skal starte eller hva som bør gjøres. Har man tålmodighet til å fullføre det? Det er viktig at man ikke gir opp. Det finnes alltid en vei. Man må bare komme i gang. På dette bildet har jeg fokus på bitene/brikkene sånn ca. midt i bildet. Jeg har gjort det slik fordi jeg liker at det er litt ut av fokus i fronten helt forrest. Det er uklart helt bakerst også. Jeg føler at bildet skaper litt bevegelse da man kan sitte å se på det flere ganger frem og tilbake på brikkene. Det er bare noen av brikkene som er klare. Akkurat som at noen deler av livet er klare, imens det er mye som ikke er fullt så klart. Men hjelper det å pusle videre? Det hjelper å få alle brikkene på plass. Man får en enorm glede inni seg.